I forslaget til Rusreformutvalget har man fratatt politiet muligheten til å ransake og gjennomføre rustester ved mistanke om bruk, besittelse eller kjøp av narkotika. Konsekvensene av dette vil være store, både innen forebygging, men også i etterforskningen av alvorlig og profittmotivert organisert kriminalitet. Dagens lover og hjemler er bygget opp gjennom mange år med kunnskap og erfaringer. Disse sikrer både rettssikkerhet og en fornuftig og effektiv håndhevelse. Rusreformutvalget foreslår å erstatte disse hjemlene med en visitasjonshjemmel som kun skal gjelde overfladisk på person, bagasje og midlertidige oppbevaringssteder.
Å skjule narkotika under klær er svært vanlig, både blant tungt rusavhengige, og også blant ungdom og rekreasjonsbrukere. Narkotika gjemmes for eksempel ofte i sokker eller i snusbokser som legges i undertøyet. At politiet ikke kan undersøke under klær eller på bopel, eller ta rustester, vil selgere, mindreårige og rekreasjonsbrukere kunne utnytte.
Selv om ransaking og rustesting er inngripende virkemidler, gir det ofte gode muligheter for oppfølging av rusproblemer som i ettertid viser seg å være mer alvorlig enn først antatt. Dette er spesielt viktig i det rusforebyggende arbeidet rettet mot ungdom. Det er viktig å huske at politiet trenger sine virkemidler for å kunne komme i posisjon til å hjelpe. Det er ofte avgjørende å vite hvilke rusmidler den unge bruker, for raskt å kunne iverksette så gode tiltak som mulig for den det gjelder. Vi er redd for at forslaget som foreligger vil svekke politiets avdekkende innsats i samfunnet.
Den foreslåtte rusreformen vil gjøre at de mister virkemidler, både til å avdekke rusbruk på et tidlig tidspunkt og til å hjelpe ungdom som er på vei inn i en ruskarriere.
Politiets arbeid med narkotika har endret seg mye de siste ti årene, og forebygging er nå politiets primærstrategi. Politiets viktigste funksjon i det rusforebyggende arbeidet er i dag at de har en avdekkerrolle. Det er bred politisk enighet om at politiet skal ha denne funksjonen.
For å kunne utføre denne avdekker-rollen er politiet helt avhengig av å kunne benytte sin «verktøykasse», altså de tvangsmidler i forbindelse med etterforskning som er omtalt i straffeprosesslovens fjerde del. Det er hovedsakelig snakk om ransaking av person, sted og digitale medier, og dokumentasjon av narkotikabruk gjennom for eksempel spyttprøver og urinprøver. Det er politiet som forvalter samfunnets muligheter til å gjøre denne typen inngripen, og de innehar dermed hjemler som hverken helsevesenet eller barnevernet har. Bruk av tvangsmidler i Norge utøves i dag med varsomhet og er underlagt streng legalitetskontroll fra påtalemyndigheten. Det er viktig å opprettholde politiets mulighet til å avdekke bruk av illegale rusmidler for å kunne gripe inn så tidlig som mulig overfor unge på vei i en uheldig retning.
"FNs barnekonvensjon artikkel 33 pålegger oss å: treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative, sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik disse er definert i de relevante internasjonale traktater, og for å hindre at barn blir brukt i ulovlig produksjon og handel med slike stoffer.
"
I dag blir unge med en risikofylt atferd innkalt til bekymringssamtale med sine foreldre/foresatte og forebyggende politi. I samtalen blir de involverte enige om en plan for hvordan ungdommen skal komme ut av et negativt miljø. Målet er at ungdommen skal få hjelp til å snu livet sitt i en positiv retning.
Norge er i dag langt fremme når det gjelder alternative straffereaksjoner for både ungdom og tungt rusavhengige. Det finnes flere gode eksempler på samarbeid mellom kommunen, politiet og helsevesenet innenfor dagens lovverk. Mindreårige som tas for bruk og besittelse av små mengder narkotika blir i dag tilbudt ruskontrakt som en del av påtaleunnlatelse med vilkår, i stedet for prikk på rullebladet. På ruskontrakt får de tett oppfølging og hjelp, for eksempel av miljøarbeider, NAV-kontakt, lærer eller liknende. Målet er at ungdommen skal bli rusfri, og få orden på skole, jobb og eventuell bosituasjon.
Problemet i dag er at disse tilbudene varierer fra kommune til kommune. Eksempelvis kan ungdom som bor i én kommune ende opp med bot for bruk eller besittelse, mens en ungdom som bor 100 meter unna, i en annen kommune, kan ende opp med god helsehjelp og oppfølging. Praksisen her må bli lik, uavhengig av hvilken kommune man er tilknyttet.
En rustest, for eksempel en spyttprøve, gir viktig informasjon som vanskelig kan innhentes i ettertid. Noen rusmidler er ute av kroppen i løpet av få timer. Det er etter vår erfaring svært vanlig at unge holder omfanget av narkotikabruken sin skjult helt til politiet legger frem konkrete bevis. De fleste ungdommene som blir avdekket av politiet har brukt narkotika flere ganger før. Ungdom har ofte en følelse av modenhet og kontroll, noe som kan gjøre det vanskelig å se at man har et problem, og behov for hjelp. Unge som eksperimenterer med rusmidler trenger den grensesettingen som politiet representerer, og de trenger veiledning, tett oppfølging og hjelp.
Politiets viktigste funksjon i dette er som nevnt som avdekker. Politiet kan gjennom etterforskingsskritt, i blant annet brukersaker, innhente bevis mot organiserte kriminelle nettverk slik lovverket er i dag. Dette gjøres blant annet ved ransaking og medfører ofte at politiet kan etterforske bakover i forsyningskjeden av narkotika. Dersom politiet ikke har hjemmel til for eksempel ransaking, vil det få negative konsekvenser for etterforskning av grov narkotikakriminalitet.
De lovmessige konsekvensene for politiet vil sannsynligvis også medføre at narkotika blir enda mer tilgjengelig ved at arbeidet mot omsetning på offentlig sted, skoler og lignende arenaer blir svært vanskeliggjort med forslaget fra rusreformutvalget.
Narkotikaomsetningen foregår nå også i større grad på sosiale medier og Internett. Politiet har allerede erfaring med at eksempelvis Snapchat benyttes for å selge narkotika til ungdom. Når man vet hvor mye tid unge tilbringer på sosiale medier, er dette en svært egnet arena for omsetning av narkotika. Ransaking av narkotikabrukere og kjøperes telefoner og sosiale medier er helt avgjørende for å skaffe informasjon og bevis mot slik omsetning. Det vil være høyst problematisk om politiet mister muligheten til å skaffe viktig informasjon på disse mediene.
Det er åpenbart forskjell på en 50-årig heroinavhengig, en 15-åring som står foran valget å eksperimentere med narkotika for første gang på fest og en 17-åring med vanskelige hjemmeforhold som finner tilflukt i rusbruk. Noen søker positive opplevelser, mens andre flykter fra et vanskelig liv. Noen er mer sårbare enn andre. For noen har straffetrusselen ingen betydning, for andre kan det være avgjørende for at man gjør andre valg. Forslaget til rusreform skiller ikke mellom disse gruppene. IOGT er enige i at rusavhengige ikke skal straffeforfølges, men må få et bedre helsetilbud enn i dag. Ungdommer som trenger endring i livene sine må få god og forpliktende oppfølging. Det er et mål i seg selv å holde både rusavhengige og ungdom borte fra strafferegistrene. Men det er nok av eksempler på folk som har hatt en grei A4-oppvekst og som likevel utvikler rusproblemer. Når narkotika blir mer tilgjengelig og mer akseptert, øker bruken og med det skadene og problemene. Vi trenger en forebyggende politikk som tar hensyn til dette.
Målsetningen med politikken må være at færrest mulig får rusutfordringer. Derfor må den forebyggende linjen være hovedlinjen i politikken. Det er behov for en opptrappingsplan for det rusforebyggende arbeidet, hvor fokuset legges på det primærforebyggende. Et nasjonalt forebyggingsprogram som det Island har gjort, der man mobiliserer ungdom, foreldre, skoler, frivillige og lokale instanser til samordnet innsats. Vi trenger en forebyggingsreform som gjør kommunene kan gi de unge rusfrie møteplasser, med trygge voksne, og sørge for at det er voksne der ungdom ferdes slik at problemer kan fanges opp tidlig.
Ungdom, som voksne, ser ikke bestandig selv at de er i ferd med å få en problematisk rusbruk. Helsesykepleierne er bekymret for at rusreformen fratar de virkemidler som de daglig ser fungerer godt, uten at disse erstattes av noe annet. Dagens ruskontrakter vil bli gjort frivillige. Gjennom disse kontraktene får mange også hjelp med arbeidstrening, til å fullføre skole, fritidsaktiviteter og til å få et rusfritt nettverk, sier Ann Karin Swang, leder for Landsgruppen av helsesykepleiere. Uten insentiver til å gå inn i hjelpetiltak blir det de mest ressurssterke ungdommene, med foreldre som presser på, som vil komme best ut av det. Men dem som strever mest kan risikere å falle utenfor. Tilhengerne av forslaget sier at å redusere straffetrusselen vil føre til at flere unge søker hjelp, men det finnes ikke dokumentasjon på at det er dette som først og fremst er utfordringen i dag.